Bilulykker drepe. Vil du bli neste ?

Data: 2009-10-01 | Author: Simon Jacobs

Denne landets veier har aldri vært så opptatt som de er i dag. Millioner på millioner av biler gjennomgår langs våre motorveier i enorme trafikkorker, pumpe ut dødelig røyk som ødelegger vårt miljø og forgifte kroppene våre.

Enorme skyer av eksos hover uendelige over M25 og M1, blokkerer for solen og blackening gresset som brukes til å vokse så grønt og frodig langs veien. Under smog, bilistene svette i setene sine, holde vinduene helt lukket i et forsøk på å stenge ut helsefarlige gasser, samtidig blaring sine horn i frustrasjon på den tilsynelatende unmoving køen på veien foran deg.

Det er absolutt ikke det kjære gamle William Blake ble snakket om da han talte i England's green and pleasant land. Jerusalem? Eden i Cesspools ved Dead Kennedys mer lik.

Endless forurensning og frustrasjon og varme og støy. Oh, kjøring i dette landet er så gøy.

Men hvis alle som ikke er ille nok, hver gang vi får bak rattet er det en rimelig høy sannsynlighet for å bli en statistikk. Og hvem ønsker å bli en statistikk? Ingen, som er hvem.

Mer enn tre tusen mennesker, 3201 for å være nøyaktig, mistet livet som følge av bilulykker i 2005. Det er et gjennomsnitt på 266 i måneden, 62 i uken, mer enn åtte om dagen. Åtte mennesker dør på våre veier hver 24. time, det er et enormt antall liv bortkastet for ingen god grunn i det hele tatt.

I tillegg til de drepte, var det over en kvart million mennesker skadet på britiske veier i fjor, nesten 30.000 av dem led slike alvorlige personskader at de vil sitte igjen med en smertelig påminnelse om hva som skjedde for resten av sine år.

Vi tror det vil skje i noen andre, at det ikke vil være på grunn av oss at det er en haug med blomster støttet av veien, men den triste sannheten er at det kunne være noen av oss. I dag, i morgen, neste måned, i et par år, det kunne skje når som helst.

Og det triste er at vi ikke vil være klar for det. Om morgenen når vi får dusjet og kledd vi vil ikke ha en anelse om at det blir siste gang vi noensinne føler renne gjennom våre hår eller siste gang vi noensinne knytte en skolisse. Vi vil ikke planlegger å dø den dagen og så vi ikke får sjansen til å gjøre de tingene vi skulle gjøre hvis vi skulle bort for evig og alltid og aldri kommer tilbake.

Bare for å fortelle noen spesiell at du elsker dem eller å si beklager for de forferdelige ting du sa, men mente det ikke. Å lukte den søte duften av klippet gress, for å kjenne solen på ansiktet ditt eller å føle noens lepper på din for aller siste gang. Nope, ikke noe av dette. Nothing at all. Bare utryddet på et øyeblikk. Livet slutter, livet slutter brått, ingen andre sjanser. Ingen kvartal å bli spurt om og ingen å bli gitt.

Fordi det er det bilulykker gjøre. De ødelegger de vraket og lemleste de. De skar livet av på et øyeblikk og det er ingen vei tilbake.

Du kan fremdeles tenke det ikke kommer til å skje med deg, så bare fortsette å lese litt lenger og spørre deg selv om du fortsatt føler det samme.

Bilde Billy. Han ble 26 år gammel med en smittende latter og et smil som ville lyse opp selv den mørkeste dagen. Med bustete blondt hår, blinkende blå øyne og en ond sans for humor, alle han møtte raskt varmet opp til ham og det ikke var en sjel på jorda som hadde et dårlig ord å si om ham.

I juni 2004 giftet han seg med Ruth, barndomsvenninnen. De kjøpte et hus sammen på vestkysten av Skottland og slo seg ned for det som skulle være resten av livet sammen.

En mandag morgen, nøyaktig seks måneder etter sin bryllupsdag, kysset Billy Ruth farvel, slik han gjorde hver morgen, og fikk i bilen for sin daglige kjøretur til kontoret. Han forlot tidlig på dagen fordi han ønsket å slå av en halv time tidligere enn normalt som Ruth tok ham ut til middag. Hun hadde ikke fortalt ham hvorfor, men han antas det var en seks måneders jubileum middag. Han ser fram til det.

Hun ventet på døra i hennes slåbrok, som hun gjorde hver morgen, før han rundet svingen i enden av veien deres og ble borte, før hun gikk tilbake i huset og fikk seg klar for arbeid.

Hun ser fram til kvelden også. Hun hadde reservert et bord på et pent og koselig restaurant et par miles away og var veldig begeistret for det. Hun hadde noe å feire, og det var ikke bare sine mini-års jubileum.

Fordi Ruth hadde funnet ut noen dager før at hun var gravid. Hun kommer til å bli en mumie og Billy skulle bli pappa. Hun var så opphisset at det hadde vært vanskelig å holde det hemmelig, men en måte hun hadde klart og ble teller ned timene til hun kunne fortelle Billy og se det smilet som hun elsket.

Men Billy aldri vite. Han ville aldri finne ut at han skulle bli far fordi, ved halv åtte, da bordet var booket for, ville han være død. Kroppen hans, eller hva som var igjen av den, ville bli lagt ut på et likhus og aldri igjen ville verden bli velsignet av det vakre blendende smil.

Han ble drept i en bilulykke da han løp hjem fra arbeid som svært ettermiddag. Hans Ford Mondeo ble truffet av en lastebil på en rolig landevei og virkningen var så alvorlige at han døde momentant av massive hodeskader. Den lastebil sjåføren hadde vært på telefonen på den tiden og ikke se Billy før det var for sent.

Som Ruth sto på doorstop ser Billy kjøretur unna den morgenen hun fikk ikke vite at det ville være siste gang hun hadde noensinne se ham. De hadde hele livet foran seg, og selv om han ikke visste det, var de kommer til å bli foreldre. Det var ikke mer perfekt i hele verden.

Men Billy liv ble revet bort på et øyeblikk etter at lastebil, og i samme øyeblikk Ruths forandret for alltid.

Han var min elskede, min rock, min verden, "Ruth sa senere.

"Jeg vil gi alt, absolutt alt, til å bare ha to minutter med ham å sikre at han visste hvor mye jeg elsket ham og hvor mye han betydde for meg. Han skulle være en pappa og han ville vært den beste pappa noensinne. Jeg skulle ønske han kunne ha kjent det.

Over fire hundre mennesker deltok Billy begravelse, et testament til den fantastiske person som han var, og som den sørgende arkivert ut av kirken på en kald vinter morgen, ble de selskap av Barry White's "You're My First, My Last, min Alt, valgt av Ruth grunner som er bare altfor tydelig.

Bilulykker, som Ruth og Billy's historie så tragisk viser, ødelegge liv.

De kunne skje med deg, kan de hende meg eller de kan skje med en du er glad i, og de bare litt tid på å lage usigelig smerte og ulykkelighet.

Et lite mindretall av trafikkulykker skjer og det er ingenting som alle kan gjøre for å stoppe dem. Mekanisk feil, overflater dårlig vei og forferdelige været kan kun bebreides for noen ulykker, men de fleste er ned til uansvarlig, uforsvarlig og farlig kjøring.

Så neste gang du får bak rattet, tenk om det. Vi er alle skyldige i å bryte fartsgrensen nå og da, men fartsgrensene er der for en grunn og fart, som slagordet sier dreper.

Et par sekunder 'mistet konsentrasjon er alt som er nødvendig for å forårsake en bilulykke. Tiden det tar å svare på din mobiltelefon eller til å endre en CD. Det er alt som trengs og at par sekunder, så Ruth og Billy fant ut, virkelig kan være forskjellen mellom liv og død.

Billy var en venn av meg. Hvis du tror det ikke kommer til å skje med deg, tenk så igjen .
Article Source : http://www.eartikkel.comhttp://www.eartikkel.com/Bilulykker-drepe-Vil-du-bli-neste-_32563/